Sammendrag: Beyond the Carbon Footprint: The Causal Power of Engagement over Divesting

Kort oppsummert

• Karbonavtrykk i porteføljer kan være misvisende – attribusjonsbaserte metoder fordeler utslipp basert på hvor stor eierandel en investor har i et selskap.
• Eksklusjon gir ofte liten reell klimaeffekt, fordi andre investorer raskt kan kjøpe aksjene.
• Aktivt eierskap kan ha større påvirkningskraft, særlig gjennom stemmegivning og dialog med selskaper.
• Investorer bør måle kausal påvirkning, altså om handlingene deres faktisk bidrar til endring i den virkelige økonomien.

Mattias Gunnemyr forsker på finansetikk og klimarelaterte investeringsbeslutninger. I et seminar for Sustainable Finance Lab, kalt «The Climate Impact of Investments», argumenterer han for at dagens klimarammeverk i finans – som Greenhouse Gas Protocol og mange ESG-målinger – i stor grad bygger på såkalte attribusjonsbaserte metoder. Disse fordeler utslipp basert på hvor stor eierandel en investor har i et selskap. Resultatet er at en investor kan fremstå som mer klimavennlig ved å selge seg ut av et fossilt selskap, selv om utslippene i realøkonomien ikke nødvendigvis reduseres.

Gunnemyr mener investorer i større grad bør vurdere kausal påvirkning – altså om en investeringsbeslutning faktisk bidrar til endring. Dette perspektivet springer ut av hans tidligere forskning på såkalt kollektiv skade: situasjoner der mange små handlinger sammen skaper store problemer, slik som klimaendringer. Selv om en enkelt handling ikke avgjør utfallet alene, kan den likevel bidra kausalt til resultatet.

Å måle slik påvirkning er imidlertid komplisert. Gunnemyr peker blant annet på to filosofiske utfordringer. Den ene er overdetermination, illustrert med et enstemmig vedtak: hvis en beslutning vedtas 11–0, virker hver enkelt stemme overflødig. Tilsvarende vil en investor som selger seg ut ofte bare bli erstattet av en ny eier. Den andre utfordringen er preemption, der en hendelse fortsatt kan være en årsak til et resultat selv om utfallet sannsynligvis ville skjedd uansett.

For å håndtere disse utfordringene benytter Gunnemyr seg av teorier om kausalitet, blant annet Halpern og Pearls modell og NESS-modellen (Necessary Element of a Sufficient Set). I henhold til det førstnevnte rammeverket er du en årsak dersom din handling ville ha endret utfallet i en relevant situasjon (f.eks. hvis politikeren hadde vunnet med én stemme). I det sistnevnte er du en årsak hvis din handling var en nødvendig del av en gruppe forhold som til sammen var nok til å frembringe resultatet.

«Hvis du kjører bil, bidrar du til klimaendringene selv om du ikke utgjør forskjellen», sier han.

Brukt på investeringer omdefinerer disse teoriene, og andre som tar hensyn til grader av kausalt bidrag, debatten om eksklusjon. En aksjonær som forblir investert og stemmer for klimaresolusjoner, kan utgjøre en del av det tilstrekkelige settet som fører til endring i selskapet. Selv om en avstemning går gjennom med god margin, bidrar hver «ja»-stemme kausalt. Eksklusjon fjerner derimot ofte investorens eneste innflytelseskanal.

Samtidig understreker Gunnemyr at praktisk måling av kausal påvirkning er krevende. Det krever data, antakelser og prognoser om fremtidige utslipp. Derfor anbefaler han at investorer også fokuserer på strategier med dokumentert effekt – som å støtte vekst i klimaløsninger eller bidra til omstilling i utslippsintensive selskaper. På sikt kan attribusjonsbaserte mål fortsatt brukes, men bør suppleres med analyser av faktisk påvirkning.

Konklusjon

Gunnemyrs forskning peker på et viktig skifte i bærekraftig finans: Fra å måle hva investorer er assosiert med, til å vurdere hva de faktisk bidrar til å skape. Et “rent” karbonavtrykk i porteføljen er ikke nødvendigvis det samme som reell klimaeffekt. For investorer som ønsker å bidra til omstilling i økonomien, kan aktivt eierskap og strategisk påvirkning være langt mer kraftfulle verktøy enn ren divestering.

Vil du fordype deg enda mer i emnet?

Her er lenker til videre forskning gjort av Mattias Gunnemyr, og andre:

• Gunnemyr, M. and Brülde, B. (2026) “From footprints to impact and back again: Calculating corporate climate contributions,” Politics, Philosophy & Economics, p. 1470594X251414938. Available at: https://doi.org/10.1177/1470594X251414938.
• Gunnemyr, M. (2025) “Estimating degrees of causal contribution,” Synthese, 206(3), p. 166. Available at: https://doi.org/10.1007/s11229-025-05142-z.
• Braham, M., van Hees, M. Degrees of Causation. Erkenn 71, 323–344 (2009). https://doi.org/10.1007/s10670-009-9184-8
• Weidema, B.P. et al. (2018) “Attributional or consequential Life Cycle Assessment: A matter of social responsibility,” Journal of Cleaner Production, 174, pp. 305–314. Available at: https://doi.org/10.1016/j.jclepro.2017.10.340.