«Climate Resilience as Strategy»

Sammendraget er laget i KI, men gjennomgått av Norsif.

Hovedpunkter

1. Fysisk klimarisiko forsterker annen risiko og kan ikke lenger behandles som lite sannsynlig. Tørke, flom og hetebølger gjør toll, geopolitisk uro og forsyningsproblemer verre. Uten tilpasning anslås de årlige tapene for store selskaper globalt å nå 1 200 milliarder dollar innen 2050.
2. Mange erkjenner risikoen, men få er rustet. 65 prosent av børsnoterte selskaper omtaler fysisk klimarisiko i rapporteringen. Likevel har bare 42 prosent en tilpasningsplan, og bare 25 prosent av dem som har begynt å handle, gjør det strategisk.
3. Problemet er ikke mangel på data. Det som mangler, er et felles finansielt språk, et tydelig eierskap og veiledning som henger sammen.
4. Motstandskraft lønner seg. 82 prosent av selskapene som har investert i operasjonell motstandskraft, rapporterer om positive finansielle eller omdømmemessige resultater.

Sammendrag

Ekstremvær er i ferd med å bli en forventet driftskostnad. Antallet vær og klimarelaterte katastrofer ble femdoblet fra 1970 til 2010, og de økonomiske tapene ble sjudoblet. Over 80 prosent av selskapene sier at ekstremvær har forstyrret driften de siste fem årene. Etter at et selskap har rapportert om værrelaterte hendelser, bommer over halvparten på forventet inntektsvekst innen ett år, og aksjen gjør det i snitt 2,7 prosent dårligere enn markedet de neste 30 dagene.

Forsikring og kapital er i ferd med å prise inn risikoen. Hele 44 prosent av selskapene mener kommersiell forsikring er for dyr til å dekke de eksponerte eiendelene, og ett av fire selskaper oppgir at de forsikrer seg selv. Tapene havner dermed rett på balansen. 76 prosent av forsikringsselskapene venter at motstandskraft får større vekt i risikovurderingen innen tre til fem år. En studie fra Bloomberg viser at selskaper med 10 prosent høyere fysisk risikoeksponering har en kapitalkostnad som er 22 basispunkter høyere. Signalet er likevel ikke systematisk ennå: Fysisk klimarisiko har bare ført til ratingendringer for rundt 1 prosent av selskapene.

Hvorfor går det så sakte? Selskapene rangerer gjerne risiko som høy, middels eller lav, men regner den sjelden om til nedetid, inntektstap og verdi som står på spill. Tidshorisontene passer heller ikke sammen. 68 prosent vurderer fysisk risiko på to til fem års sikt, og bare 10 prosent ser lenger enn ti år frem. Ansvaret ligger ofte hos bærekraftsavdelingen, som ikke styrer kapitalallokering, innkjøp eller drift. Resultatet blir at selskapene reagerer på én hendelse om gangen i stedet for å bygge strategisk beredskap. Finanssektoren er blant sektorene som henger etter når det gjelder tilpasningsplaner.

Veiledningen er sterkest der den trengs minst. Rapporten har vurdert 30 rammeverk, standarder og verktøy. De er gode på å kartlegge farer og på rapportering, men svake på det som er vanskeligst: å verdsette tiltak og koble dem til kapitalbeslutninger. Rapporteringen modnes også raskere enn praksisen bak. Rapporten trekker frem IIGCCs Climate Resilience Investment Framework som det mest finansielt solide rammeverket. Analyseverktøy som MSCI Climate Value at Risk identifiserer risiko godt, men sier lite om hva selskapet bør gjøre med resultatene.

Rapporten foreslår fire konkrete tiltak: en samlet oversikt over veiledning og verktøy, en modenhetsmodell der selskaper kan måle seg selv og sammenlignes med andre, et felles standardisert rammeverk for klimamotstandskraft etter modell fra TNFD, og sektorvise veiledere. Investorer har en tydelig rolle i dette ved å belønne troverdig handling med bedre tilgang til kapital.

Konklusjon

Den største klimarisikoen i porteføljen er kanskje ikke flommen i seg selv, men selskapet som aldri har regnet på hva den koster. Rapporten slår fast at avanserte klimamodeller og omfattende rapporter ikke er nok. Vinnerne blir selskapene som tåler sjokk, sikrer driften og tar gode beslutninger under usikkerhet. For investorer og kapitalforvaltere er det derfor ikke lenger nok å spørre om et selskap kjenner klimarisikoen sin. Spørsmålene som teller, er hva risikoen koster i kroner og øre, hvem som eier den, og hva det er satt av penger til. Motstandskraft er i ferd med å gå fra å være et bærekraftstema til å bli et konkurransefortrinn.